I norske hjem henger det bilder. Av familien. Av hytta. Av fjellet. Av barna som vokser opp. Vi setter rammer rundt det vi elsker.
Men det er én del av familien som sjelden får sin plass på veggen: hunden.
Hunden som ligger ved peisen. Hunden som venter ved døra. Hunden som var der den dagen barnet kom hjem fra sykehuset for første gang. Hunden som har vært på hytta hver eneste sommer i ti år.
Vi syntes det var en liten urettferdighet. Så vi begynte å lage objekter for dem også. Skilt med navnet deres. Plaketter med datoen de kom inn i livet vårt. Små ting som sier «han hører til her, like mye som oss».
Det er det Småtass er. Personlige objekter for hunder, hjem og hyttene de deler med oss. Vi lager dem i Norge. Av gode materialer. Med tid og tanke.
Det startet med en hund
Han kom til oss da jeg var et barn. Egentlig var det kusinene mine som hadde hentet ham, men etter en uke ville de ikke ha ham lenger fordi han bjeffet for mye. Da fikk vi ham.
Han het Burbak, et navn som kom av det tyrkiske «buraya bak», som betyr «se hit». Hver gang noen sa det, kom han løpende. Det var slik han fikk navnet sitt.
Han var der gjennom hele oppveksten min, gjennom skolen, gjennom de første kjærlighetene, gjennom flyttingen, gjennom universitetet. Fjorten år delte vi. Nesten hele barndommen min, og hele ungdommen.
Da han ble gammel, var jeg der. Da han gikk, var jeg voksen.
Etter ham hadde jeg ingen ny venn i årevis. Det føltes som om ingen kunne ta plassen hans, og kanskje det var sant.
En venninne, en lang samtale
For en stund siden begynte en venninne å snakke om hunder igjen. Hvilken rase som passet meg. Vi hadde lange samtaler over uker, kanskje måneder. Jeg var sikker på at jeg ville ha en stor hund, hvis jeg noen gang fikk en til.
Men hun fikk meg til å se dachshunden.
Den lille, lange, søte og modige vennen. Det er noe med dem som blir hos deg når du først har sett det. En slags personlighet som er for stor for en så liten kropp.
Jeg har fortsatt ingen hund. Men hvis jeg en dag får en, blir det en dachshund.
Derfor er den første kolleksjonen for dem
Småtass er bygget på den følelsen, at en hund kan være en så stor del av et liv at du fortsatt kjenner formen av det år etter at han er borte.
Vi starter med dachshunden, fordi det var dachshunden som lærte meg at man aldri slutter å være en hundeperson, selv når man tror man har gjort det.
Håkon · til Burbak, den første.